bjork
En blogg som handler om å kave seg sånn nogenlunde helskinna gjennom hverdagen.

Jeg begynner å bli lei av å høre om frukt som ikke faller langt fra stammen når jeg bærer meg over temperamentet til Gullungen. Det er helt unødvendig å belære meg om gener. For jeg er pinlig klar over at jeg er utsyrt med en høy sinnafaktor.  

Gullungen har nettopp fylt to år, og nekter å la seg irettesette uten kamp.     

På lørdag gikk hun apeshit i butikken. Hun hadde åpenbart bestemt seg for å følge "drittungemanualen."

En minihandlevogn ble på kort tid fylt til randen av ting som ikke sto på handlelista. Da hun brukte den som rambukk og velta et tårn med appelsiner, ble jeg realt forbanna.  

Jeg parkerte min egen handlevogn og tok tak i en overarm. 

Gullungen vred seg løs og tuppa til en appelsin. Sparket var så hardt at den traff en kant og sprakk i ei seig sørpe.

Så stilte hun seg bredbent opp foran meg. Det lynte i knallblå øyne da hun pekte på meg og brølte:
"MAMMA BÆSSA BÆJJA!!!!!" Før hun snudde på hælen og marsjerte mot svingdøra.

Folk stirra på meg. En gammel dame rynka på nesa. Som om hun snuste forsiktig i lufta for å sjekke om den lille pøbelen faktisk snakka sant. Det verste var alle de som så på meg med medynk i blikket. Og som sikkert lurte på det samme som meg; nemlig hva hun kommer til å brøle når ordforrådet blir bedre?

Vi har rotter i kjellern! ROTTERRRR! Ikke en, hvilket hadde vært en for mye. Men to! 

Og jeg er hellig overbevist om at jeg tok dem på "fersken" midt i en hyrdestund!

Rotter knuller som faen. Og hunnrottene blir smelt på tjukken i ett jævla kjør. 

Etter noenogtjue dager får hun 20 unger. Som sikkert blir kjønnsmodne etter bare noen dager. Og driver hemningsløs innavl.  

Dette er til deg, Sambo:

Disse rottene må dø! Du påberoper deg å være jeger. Så i ettermiddag skal du på rottejakt!

Mens du sitter på post - eller hva dere jegere gjør - vil jeg informere om at jeg tar Visakortet ditt og bruker det til å betale opphold på Grand Hotell! Der blir jeg boende helt til du sender meg en MMS. Med bilde at to døde rotter!

God jakt!  
 

For noen uker siden fikk jeg utslett i ansiktet. Det var rødt. Det var stygt. Og det var vondt. Jeg blakka meg fullstendig på kremer. Som ikke virka.

Sambo var temmelig uinteressert i meg, og jeg begynte å bli "nøden" 

Dermed ble jeg nødt til å ty til kreative løsninger. Jeg tok på meg pushup, G-streng, stayups og støvletter. Og tredde en plastpose over hue....

På vei inn i stua dundra jeg panna i dørkarmen. Det gjorde vondt som faen, og jeg kjente at det vokste ut en kul. Som et horn i panna.  

Det jeg hadde planlagt som en vennlig invitasjon, endte som et surt snerr. 

Jeg stilte meg bare opp. Midt på stuegulvet. Med hendene på hoftene. Og sa: 

Gidderu å være brydd med å knulle meg nå, eller?"

Søstera mi banner som en bryggesjauer når hun blir sinna. Og det blir hun relativt hyppig i perioder. Forståelig nok. Hun har tre småunger og jobber nattskift. 

Da hun skulle ha med seg minstejenta til toårskontroll, måtte ungen vekkes 07.45. Det er å betrakte som midt på natta når hun vanligvis må slepes ut av senga klokka 10.00.

Den kontante kommentaren fra sprinkelsenga var: "SJUTTDA Mamma. FAAAAAEN!!!" Hvorpå hun dro dyna demonstrativt over hodet og snudde seg for å sove videre.

Jeg er mildt sagt grønn av misunnelse over at hun får ungen til å sove om morran. Min våkner nemlig klokka 05.00. Hver dag. Hele uka. Året rundt......
 
Så i ren ondskap var jeg frista til å lekse opp om hva man skal, og ikke skal si til unger som plukker opp enhver kommentar som en fordømt papegøye.

Heldigvis holdt jeg for en gangs skyld kjeft.... 

Sist jeg var på CC-Vest gad jeg ikke å ta med vogn. Gullungen kan fint gå sjøl. Dessuten skulle jeg bare en kjapp tur innom for å kjøpe noen småting. Gullungen vimsa foran med meg på slep. Selvfølgelig hadde jeg kjøpt mye mer enn planlagt, så jeg drassa på flere blytunge bæreposer.

Plutselig sprinta hun avgårde og stoppet foran en mann. En meget korpulent mann. Så stakk hun pekefingeren dypt inn i den fete magen hans. Og hylte  "BALL" og lo så hun holdt på å dette på rumpa.

Mannen ble flau. Jeg ble flau. Og begynte på en fåfengt unnskyldning om at hun tror at "mage" heter "ball".

Han kjøpte ikke forklaringen min, og mente bestemt at det var min fordømte plikt å sørge for at unger ikke mobber noen. Og jeg må gi han rett i det.

Jeg var ubetenksom og pekte på magen til Kristen Gislefoss og sa "ball."  Tanken på at hun skulle huske det, og faktisk benytte det til å hetse overvektige menn slo meg ikke. Nå vet jeg bedre.

I går sa ei venninne at jeg prøver så desperat på å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet at det ofte får motsatt effekt. Og at jeg ender som århundrets dramaqueen istedet. Hun sa en hel del andre ting også. Ting som er så sant at jeg ble sur.   

På mandag gikk jeg i dørken på jobben. I det ene øyeblikket sto jeg ved pulten. I det neste lå jeg på gulvet. Da jeg våkna så jeg rødt. Bokstavelig talt. Røde bukseslenger med refleksstriper på.

Jeg hadde svimt av. Hjernen prøvde å be kroppen om å pelle seg opp, men den nekta å lystre. Dermed ble jeg tatt med i sykebil og levert på Legevakten.  

Tarmene mine er som en F-16. Alt jeg inntar raser gjennom så fort at det bryter lydmuren.

Legen trudde ikke en døyt på meg da jeg sa at jeg var helt fin, og at det hadde vært flott om noen kunne være brydd med å ringe en Taxi så jeg kunne komme meg tilbake på kontoret. 

De stakk hull i meg både her og der, og festa flere poser med væske til et stativ med hjul på. Dermed ble jeg trilla opp i femte etasje og fikk beskjed om å ligge stille.   

Utpå natta måtte jeg på do. Jeg dro som besatt i snora for å påkallle oppmerksomheten til en sykepleier. Etter noe som virka som en evighet, kom det subbende en trøtt nattevakt. Jeg brølte: "DOOO!!!!. NÅÅÅÅH!"  

Jeg hadde et Venflon med drypp i hver fot, så jeg fikk ikke lov til å gå. Sykesøstera foreslo bekken. "NEEEEEI, DOOO", ropte jeg. Dermed subba hun ut og kom tilbake med en rullestol. Jeg vakla ut av senga og over i stolen uten å røske ut mer enn en ledning. 

Jeg må ha vært litt av et syn der jeg satt. I rullestol. Med beina rett ut og blikket stivt festa på toalettdøra. Mens jeg klamra meg fast i posestativet og kneip igjen så hardt at tårene spratt.

Da jeg satt på do, fikk jeg noe som muligens var et slags sammenbrudd. Jeg begynte å le. Helt ukontrollert. Og jeg klarte ikke å stoppe. Den hysteriske latteren bare bobla ut av meg. 

Plutselig sto det en lege inne på do. Han kikka bekymra på meg. Han spurte om jeg trengte noe "å roe meg ned på" eller kanskje "noe å sove på"

"Jatakk, begge deler," hiksta jeg. Når jeg først er på Hotell Legevakten, så bør de i det minste tilby meg noe bra dop!dop.

I morges hørte jeg ikke vekkeklokka. Ikke hørte jeg Gullungen vræle heller. Dermed forsov jeg meg, og måtte gjøre alt i ekspressfart. Alle vet hvor dårlig det funker om morran....

Jeg kjørte rally til barnehagen og løp inn for å dumpe det lille krapylet hos tantene.

Vanligvis spurter hun inn uten å ofre meg så mye som et blikk. Men ikke idag! Neida, idag hang hun fast som en jævla klegg.

Til slutt tredde jeg på meg skoovertrekk og bar henne inn.

Da jeg satte meg i bilen, var det to minutter siden møtet mitt skulle ha begynt.

Jeg gjorde meg skyldig i seriøse brudd på Veitrafikkloven.

Da jeg storma inn døra på jobben sto det tre utålmodige, VIKTIGE menn fra en VIKTIG potensiell kunde og venta.

De glodde på meg....

"Javel, jeg er seks minutter for sent ute. Ikke bra. Men det får da være måte på", tenkte jeg, mens jeg klistra på meg et høflig smil og gikk bortover for å hilse pent.  

De fortsatte å glo.

En av dem prøvde å skjule et flir. 

Jeg begynte å bli redd for at jeg hadde brukt dekkstiften som leppestift eller bare sminka det ene øyet. (Nevnte episoder har skjedd i ikke så fjern fortid)

Jeg prøvde å følge blikkene. Og oppdaga at de stirra på føttene mine. 

Jeg hadde dressa meg opp til det VIKTIGE møtet med dissse VIKTIGE mennene.

Blå skoovertrekk matcha ikke antrekket...

Hvordan møtet gikk?

Har ikke den fjerneste anelse. Men de glemmer meg neppe med det første.    

Jeg hater kjøpesentre. Intenst! Og verre blir det når det er lørdag. Og jeg må ha med Sambo og Gullungen.

Vi har har så definitivt ikke samme preferanser når det gjelder hvilke butikker som er kule! Skulle jeg finne på å gå inn i en skobutikk, går rullgardina hans ned. 

"Hva skal du med flere støvletter,?" spør han. Mens han hever de buskete øyebryna.    

Er det derimot Claes Ohlson, Biltema eller en annen jævla "duppedittsjapper", kan han vandre rundt i timesvis med "julekveldtryne."   

Etter etpar timer begynte Gullungen å bli rabiat. Hun satt i ei handlevogn, og var fly forbanna fordi hun ikke fikk løpe rundt og rasere butikken. Sambo var i sin egen verden. Ensa ikke hva som foregikk.

Det er utrolig hvor sterk en halvannet år gammel unge kan være! Det er som å sloss mot en anakonda. Bortsett fra at anakondaer så vidt jeg vet ikke hyler, og følgelig bør være lettere å håndtere.   

Da Sambo sto i kassa, var jeg så svett at klærne hadde klistra seg fast til kroppen. Jeg ville SKRIKE. Men førtiåringer gjør ikke sånt. Så jeg holdt kjeft. Og antok at Sambo kjenner meg godt nok til å vite at jeg var i ferd med å sprekke som et troll i solskinn. 

I det vi skulle passere Kondomeriet, forsvant han plutselig inn i butikken. Juhu, flere "duppeditter" ..... 

Jeg fulgte irritert etter.  

Ei ferm dame invaderte intimsona mi, og begynte å vise fram gjenstander som skulle "få fart på sakene". Jeg rødma helt ned i de svette (gamle) støvlettene.
 
Sambo var helt oppslukt av å plukke ut sykesøsteruniformer, fluffy håndjern og gud-vet-hva. Jeg sto og betrakta dildoene som sto utstilt. Mens jeg lurte på hvilken av dem jeg kunne benytte til å denge han opp med.

Et eller annet, kanskje morsinstinkt, fikk meg til å glemme onde tanker om å jule opp Sambo med skummel dildo.

Jeg snudde meg. Akkurat i tide til se at Gullungen hadde reist seg opp. Hun balanserte på håndtaket av vogna.

I sakte kino så jeg henne falle mot det flislagte gulvet.

Mens jeg kasta meg framover, snurra det hjemmekino i hue. Jeg så krigsoverskrifter fra VG og Dagbladet. Om et lite uskyldig barn som hadde falt i gulvet og blitt drept. På Kondomeriet. Mens de uansvarlige foreldra var opptatt av å kjøpe sexleketøy.

Omtrent en millimeter før hodet hennes dundra i flisene, fikk jeg tak i en legg. Stillheten i butikken var overdøvende.   

Jeg fikk snudd henne før alt blodet rant ned og ga henne en permanent hjerneskade. Og spurta ut av butikken med ungen på armen.  

Hva som befinner seg i handleposen fra Kondomeriet, aner jeg ikke. Den ligger i nattbordskuffen til Sambo. Der kommer den til å bli liggende. For jeg kan ikke unngå å se min datter falle mot gulvet. Og det er ikke akkurat det bildet man vil ha på netthinna når man.... ja du vet.........

Lørdag starta usedvanlig bra. Sambo tilbød seg å være hjemme med avkommet så jeg kunne dra på date med Mastercard Gold. Jeg vimsa rundt i Bogstadveien og trakk kortet så plasten krølla seg.

Utpå ettermiddagen ble jeg nærmest slått overende av et skilt på fortauet utenfor en frisørsalong. Et sånt som snurrer i vinden. På skiltet sto det "Drop-In," og jeg bestemte meg for å gjøre nettopp det - droppe inn. For å kjøpe meg blondt hår. Skikkelig blondt. Slik det var før svangerskap og fødsel forvandla meg til en grinete, grimete og kommuneblond kjerring.
 
Frisøren - som hadde langt, blankt og tjukt blåsvart hår - tredde på meg en plasthette og begynte å lirke ut hårtuster med heklenål. Så blanda hun sammen noe som lukta sterkt og var lilla. Hun pensla denne illeluktende guffa over hue mitt, satte på en varmehette. Og forsvant.

Etter fire kopper te og søtten ukeblader begynte jeg å bli lei. Jeg hadde tresmak i rumpa og var tissetrengt. Dessuten klødde det som besatt i hodebunnen.
 
Da jeg satt med med hodet i vasken hørte jeg et tydelig "ojsan" fra frisøren. Pulsen banka hardt i halsen, og jeg måtte anstrenge meg for å ikke løpe skrikende ut på gata. 

Det jeg har på hue nå har konsistens som vått høy. Og det ser ut som noen har kjørt over toppen av hue mitt med sølete dekk!  

Spontanbesøk hos frisører er herved bannlyst til evig tid. Det hjelper ikke en døyt at jeg slapp og betale. Eller at jeg fikk med meg volumshampo.

I morra må jeg fikse opp fadesen. Hos en frisør som har tynt, pistrete nordisk hår akkurat som meg - og forhåpentligvis vet hvordan man unngår å lage dekkspor i hue til folk.

Det er lenge siden jeg har vist meg i undertøyet for et annet hankjønn enn den stakkars mannen jeg bor sammen med.  

Da jeg begynte å grave i undertøyskuffen i morges ble jeg inderlig flau. Og litt takknemlig for at han ikke har dumpa meg på grunn av stygt undertøy.

Det finnes ikke ett eneste sett som ser noenlunde bra ut! Det som en gang i det minste var "søtt" er vaska sønder og sammen. Alt er skittengrått. Strikken er slapp og slarkete og det stikker spiler ut av samtlige BHer.

Det eneste settet jeg har som er relativt nyinnkjøpt egner seg definitivt ikke til fysioterapeutbesøk. Med mindre tanken er å prøve å forføre fyren...  

Da jeg var gravid kjøpte jeg mengder med horrible truser på Rimi. De er så stygge at de får Sloggy til å fremstå som ultrasexy. De er som Mammelukker. Store og stygge. Faktisk skumle!  

Så i morges sto valget mellom g-streng med fransk åpning, Mamm(a)lukkene fra helvete. Eller tjuvlåne ei truse av samboeren.

Jeg valgte det siste.

Ingen optimal løsning, men da kan jeg i det minste dra ei vise om at jeg har glemt å vaske tøy. Eller noe i den duren.

På jobben mener de at spreke folk er friske folk. Og at friske folk er flinke folk. Og gjør en bedre jobb osv. og bla-bla-bla.  

Derfor er det investert i et treningsrom hvor det organiseres trening flere ganger i uka. En kar som er fysioterapeut, kostholdsekspert og personlig trener jager oss rundt. Han er aldri fornøyd før vi er så slitne at vi ikke orker å skjelle han ut.

Bare så jeg har sagt det. Det er frivillig å delta. De som vil hjem til sofaen får lov til det. Uten at sjefen ser stygt på dem av den grunn.

Etter treninga på tirsdag huka treneren tak i meg. Jeg hadde nesten greid å krabbe over dørstokken på vei ut. Før jeg rakk å få igjen pusten, hadde han satt meg opp på en time på fredag klokka 14.00. For å gå på VEKTA.

Jeg har hørt mye om denne VEKTA siden jeg kom tilbake på jobb. Den er en "snakkis" i lunchen.

Den omtales som et slags elektronisk orakel. Som ikke bare forteller hva man veier.  Den vil også måle hvor mye fett du har på kroppen. Både utvendig og innvendig. Den vet hvor mye som er muskler og vann. Og om skjellettet ditt er fullstendig morkent. Og ikke minst; den har sin egen mening om hvor gamle folk er - helt uavhengig av hva dåpsattesten måtte si. 

De som har vært på VEKTA og fått vite at de både er unge og nesten fettfrie, sprader rundt med julekveldtryne. Noen er rett og slett på grensa til klysete.

Stakkarene som ikke var fullt så heldige derimot, blar innbitt i kostholdsplanen de har fått utdelt. Mens de prøver å finne ut hva faen de kan spise i kantina - som ikke står på "Fy-fy-fy-lista."

Nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å få litt angst. Og jeg lurer på om det ikke er bedre å fortsette å leve i uvisshet om hvilken effekt dårlig kosthold, mye snus og sene Nachpiel har hatt på kroppen over tid. Tenk om dette skumle asenet av en VEKT forteller at jeg like gammel som en pensjonist, at innvollene svømmer i fett og at skjellettet er så markspist at det knapt henger i hop.

Sannhetens time er nær.

Om jeg ikke skriver noe som helst om dette igjen - ever! - betyr det at resultatet ble helt ræva!